Jeg var hos legen her om dagen. Makan til magekramper over det siste året… Jeg har legeskrekk. Merkelig. Jeg kan dykke med hai og klippehoppe fra 16 meter. Men legeskrekk. Jeg hadde med meg en skikkelig morsjan av ei venninne og satt henne igjen på venterommet. Når jeg må stamme frem navnet mitt til fastlegen min, må jeg også innrømme at jeg har legeskrekk. mhmm mmmhmmm…. Du må sjekke magen din. Sykehuset. Jeg ber dem om og gi deg en skikkelig god dose med piller til og roe deg ned på sier hun, også skriver jeg ut litt mot nervene. mmhm. Tusler ut derfra med resepten i hånden, og venninna tar en kikk. Sobril? Hvorfor gir hun deg Sobril? Jeg kikker på den. Mot Uro står det. ehm. Jeg følte meg skikkelig som en knarkis. Og jeg tenkte at nå var det gjort. Nå kom jeg til og bli avhengig av Sobril og komme tilbake med gudveit hvilke unnskyldinger for og få mere døyvende tabletter. Og når jeg satt der sliten og jævlig, da kom jeg til og se tilbake på den dagen her og tenke at det var dette som var vendepunktet, dagen da jeg ble knarkis. Jeg sjekket gatepris på det av ren nysgjerrighet, 25 kroner per tablett. hahaha. Jeg kommer aldri til og verken ta pillene, eller og selge de. Men det fikk meg bare til og tenke på uforsiktigheten blandt leger. Jeg kunne vært svakere enn jeg er. Dette kunne vært vendepunktet. Det er ofte sånn det starter.
